Dag8 : Barcelona

UKart8

 

Nå er jeg på egen hånd. Jeg oppdager umiddelbart at jeg har et handicap. Jeg snakker ikke spansk! Taxisjåføren snakker nemlig ikke et ord engelsk. Litt pussig synes jeg, en ting er at man ikke kan diskutere politikk eller eurokrisen med passasjerene, men å bidra til å finne veien til hotellet på et stotrende engelsk kunne da være greit? Jeg har vært dum nok til å ikke ta med kartet inn i bilen, det må da være nok å kunne navnet på hotellet? Det er det ikke, det finnes flere hotell med liknende navn, og jeg uttaler heller ikke navnet som en innfødt. Etter litt diskusjon med sentralen, og et lite ekstra innspill fra meg om at Parc Juan Miró ligger i nærheten, finner hun ut hvor jeg antakeligvis skal.
Det viser seg vanskelig å bli kjørt til døra, gata er stengt i anledning en “gatefest” eller hva det nå kalles, men etter litt jobbing kommer vi fram.
Reserveringen er registrert og alt i orden, hvis jeg venter en time kan jeg til og med få rommet mitt! Hotellet er som lovet greit universelt utformet: Det viser seg mulig å komme inn i resepsjonen, heisen og videre inn på rommet (og badet) med rullestolen.
 
Lokalt i byen
Praktisk å først kunne sette fra seg bagasjen inne på hotellet, før jeg i en time starter fotograferingen i Barcelona rundt Hotel Vincci Arena. Uten noen konsultasjon med turistbrosjyrene, og kan dermed kalle meg original som får flere bilder fra det ikke aller mest utpregede turiststrøket.

dag8film

FILM: “Nabolagsfest” i Barcelona

Klar for Gaudí

Etter å ha lagt fra meg så mye som mulig inne på rommet, får jeg bestilt en taxi.
Jeg har etter å ha fått første- og annenhånds opplysninger om sight-seeing bussene gitt dem opp, enda jeg opprinnelig valgte hotellet nettopp fordi det er en bussholdeplass i nærheten av hotellet. Jeg har imidlertid fått følelsen av at fotomulighetene ikke er helt optimale, selv ikke fra en åpen 2.etg, så er det det å løpe av bussen før den kjører videre til neste holdeplass, å måtte gå til og fra holdeplassene, men først og fremst: Jeg har allerede sett meg ut hvilke turistattraksjoner jeg skal besøke, og de stedene er mer enn nok til å fylle opp 2 dager. Så får det ikke hjelpe om jeg går glipp av det store overblikket over Barcelona, jeg får nøye meg med å bli lokalkjent de stedene jeg skal. Stikkordet her er naturligvis Gaudí.
Første taxi ut i byen går til Park Güell. Det er blitt et stykke ut på dagen, og siden jeg antar at parken blir den mest tidkrevende severdigheten, antar jeg at den alene kan fylle en drøy halv dag. Så bruker jeg morgendagen til alle de andre stedene som ligger nærmere hverandre nede i byen. Dessuten er været bra, og morgendagen er det jo ingen som kjenner, så jeg tar den lengste utedagen med en gang.

Det tar en liten stund før taxien kommer, jeg begynner å lure på om det ikke hadde vært lurere å gå utenfor sperringene og finne en taxiholdeplass, men hvor langt er det, mon tro?
Rett utenfor inngangen er det satt opp en scene hvor skuespillerne øver, så jeg har god (men HØYLYDT) underholdning mens jeg venter.
Når den endelig kommer like før tolv, går det greit å presentere turens mål : – Parc Güell sier jeg så spansk jeg bare klarer, og sjåføren klarer ikke å misforstå.
Vel framme går jeg inn gjennom hovedporten og trekker pusten: Endelig tilbake!
Og fy pokker så mye folk det er her!
Det er morsomt å endelig se hovedporten, forrige gang “løp” jeg så fort gjennom parken at jeg ikke la merke til den. Nå skal jeg være her så mange timer jeg orker (eller til de hiver meg ut), herlig!

 

Parc Güell

Det er naturligvis irriterende med alle menneskene som går omkring, men det er faktisk mulig å få tatt både ett og to bilder uten å få med seg noen (æsj) mennesker.
Dessuten er det en lettelse når jeg ser en flokk turister som dilter etter en guide, og vite at jeg er fri og kan være her så lenge jeg vil.
Jeg husker den gangen jeg var på cruise… og ja, det var i morges, stemmer det!
Det virker lenge siden, men det er bare det at jeg har opplevd litt siden det.
Jeg lar bildene fly, men nøyer meg med runden rundt søylehallen, avbrutt av en pause på taket, og deretter et opphold inne blant søylene, før jeg går ned trappa og endelig får fotografert firfisla som jeg forrige gang klarte å overse i alt stresset.
Alle andre (virker det som) skal på død og liv ta bilde av den fantastiske berømte firfisla med en person foran!
Stort sett dreier det seg om at en (i litt varierende grad) søt kjæreste plasseres foran.
Skyldes irritasjonen at jeg selv ikke har med en søt kjæreste jeg kan plassere der? Nei, hadde jeg hatt en med måtte hun jaggu funnet seg i å vente i trappa inntil jeg var ferdig med å ta bildet! Jeg tar fem varianter av bildet, og bildet slik det presenteres her har faktisk deler av alle fem bildene i seg, det hadde nok vært enklere å dra tilbake en tidlig morgentime. Eventuelt bli bedre i Photoshop…

Jeg tar en lett lunsj. En bagett, en liten flaske juice og en is blir en kontrast til de foregående dagers buffetlunsjer.
Jeg kommer meg også opp i de to bygningene rundt inngangen, det ene er praktisk talt tomt, utenom noen filmvisninger og en modell eller to, i det andre selges suvenirer.
Jeg blir nesten litt irritert når jeg går opp i 3.etg. og oppdager at de selger omtrent akkurat det samme som i 1…
Klokka seks stenger husene, og jeg finner ut at 6 timer kanskje holder for i dag. Skal jeg se resten av parken må jeg uansett komme tilbake.

Lokal kveldsstemning

Jeg går over gata og kjøper meg en stor kjøleskapsfirfisle, før jeg akkurat mister den siste taxien som står utenfor inngangen. Jeg vurderer å begynne å gå nedover mot byen og se om jeg finner noe kollektivt, men før jeg får gjort alvor av det kommer en bil til, og jeg kaster meg inn. Jeg peker på kartet og får kommet meg sånn omtrent helt tilbake, jeg går selv gjennom sperringene.

Jeg kjøper meg drikke og litt snop i storkiosken over gata, men finner fort ut at når det gjelder middag er det definitivt enkleste å kjøpe den på hotellet.
Det blir en pizzamiddag for en drøy hundrelapp eller noe sånt.
Til dessert blir det sjokolade fra kiosken, sjokoladen ser hvit ut, selv om den ikke er gått ut på dato… Jeg spiser tre ruter og kaster resten.
Jeg tar en dusj på det avanserte badeværelset mitt (hvor det også er plass til rullestol), finner ikke noen dyne i senga, er det normalt i Spania?
Det er uansett mer enn varmt nok til at det holder med et tynt sengeteppe.

Det har vært en lang og travel dag, og morgendagen skal bli enda travlere…


p forrige  p neste