| Indeks | Opplading |
En av de aller mest avslappende feriene jeg har vært med på ble i stor grad brukt til å myse gjennom regn, stirre ned i asfalt, og ikke minst banne mens jeg frøs eller svettet. Men først og fremst: Å ha fokus på en eneste ting (å komme fram) gjennom nesten to uker, virket rensende for hjernen og ga en regelmessig fordøyelse. Her er derfor historien, i all hovedsak slik som en 27-åring en gang skrev den ned. Skyld derfor på ham (meg), eller gi ham (meg) ros, det ville han (jeg) likt!
Forsiden på boken som aldri ble trykket (Ett foto: Pål Remi)
La meg aller først si at jeg vet det er helt klart grensende til det patetiske å offentliggjøre femten år gamle dagbøker som forteller hvor sprek man har vært. Jeg er fullstendig klar over at mange har syklet mye lenger, mye raskere, baklengs med bakbundne hender og bind for øynene mens de har laget dokumentarserie for TV2 og blogget i VG.
Dessuten har jeg nådd et stadium i livet hvor jeg har forstått at er man både ung og frisk, er turer som dette ikke noe imponerende, det er stort sett bare snakk om man skal gidde å gjøre det, eller prioritere å gjøre det, skal jeg kanskje si for ikke å fornærme alle som ikke kom så langt.
Nok om det, dette er rett og slett min lille beretning om at man faktisk kan gjennomføre noe man på forhånd overhodet ikke var sikker på om man var i stand til å gjennomføre, det er ikke bare noe de forteller om på motivasjonsseminarer. Følelsen av mestring hvis man klarer det bør oppleves, uavhengig av turens lengde eller fremkomstmiddel. Det kan gjøres uten å måtte bestige et livsfarlig fjell eller dra langt pokker i vold mot nord, sør, øst eller vest.
Her er derfor beretningen om en sykkeltur og en bok som aldri ble trykket.
Ikke en hvilken som helst sykkeltur, men Den Kjempestore Styrkeprøven Trondheim – Oslo. Via Bergen. Forfatteren og Pål Remi Westrum tilbrakte 12 dager på sykkelsetene gjennom daler, over fjell, gjennom tunneler og over fjorder, i regn og sol. Det ble en to ukers sommerferie helt annerledes enn andre sommerferier jeg har hatt både før og spesielt siden. Jeg ville sykle over fjellet til Bergen, Pål Remi ville sykle nedover kysten til Bergen, for ikke å bli uvenner fant vi et kompromiss og gjorde begge deler.
Da det ble dårlig med direkte ført reisedagbok, står denne beretningen i ettertid for forfatterens regning alene. Uten Pål Remis deltakelse hadde imidlertid ikke turen, og dermed heller ikke beretningen, vært mulig. Beretningen hadde jeg tenkt å trykke og binde inn i tre eller fire eksemplarer, som skulle settes inn i to bokhyller og aldri leses igjen. Sjelden hadde uleste bøker vært så dyre, hvis jeg i det hele tatt hadde fått somlet meg til å finne et trykkeri. Jeg har altså aldri prioritert historien veldig høyt. Grunnen til at jeg føler et visst behov for å understreke det, kan man jo bare spekulere på. Frykt for den berømte Janteloven, kanskje? Jeg vet ikke. Da jeg skulle lage meg en hjemmeside gjorde jeg uansett om word-dokumentet til html-filer og la det ut på nettet i steden, med risiko for at ikke mange, men kanskje flere enn to, kan få litt glede av mine litterære anstrengelser på en praktisk og billig måte.
Det hele begynte altså som en idé om å sykle Rallarveien, slik som mesteparten av Norges befolkning nå har gjort. Uten Pål Remi er det fare for at det hadde blitt med det. Ideen altså. Håper det ikke gir et altfor gæern’t bilde av turen vår dette her, Pål Remi?
Skulle det være av interesse, kan man lese ytterligere detaljer om teksten og fotografiene.
Livet har etter drøyt 16 år naturlig nok gjort minnene fra turen ganske støvete, men opplevelsene i 1992 vil likevel for alltid ha plass litt bak på en av de øverste hyllene i hukommelsen, der de stadig risikerer å falle ned i hodene på venner og bekjente når noen skumper borti med snakk om sykkelturer, sykkel, turer, tunneler, broer, dårlig sommervær, bra sommervær, eller et hvilket som helst minne fra en sommerferie.
Altså: Det var en gang Pål Remi og Gunnar skulle på sykkeltur, unge og friske…
| Indeks | Tilbake til den moderne verden | Opplading |